6: 1940-45
Råvarer til krigsindustrien
6:1
I krigsindustrien trengs store mengder kobber og svovel. Fram mot 2. verdenskrig ble nesten all produksjon fra gruva på Løkken solgt til Tyskland, som var i gang med å bygge seg opp militært. Den tyske krigsindustrien var avhengig av kobber og svovel fra andre land, og Orkla Grube AB ble en av de viktigste leverandørene.
Da krigen brøt ut var Tyskland opptatt av å sikre tilgangen på råvarer, og allerede i mai 1940, en måned etter invasjonen, var tyske styrker på plass på Løkken Verk. Orklas ledelse valgte å tilpasse seg situasjonen og samarbeide, og produksjon av kobberholdig svovelkis fortsatte gjennom hele krigen.
Sabotasje på egen industri
6:2
Under okkupasjonen fortsatte Orkla Grube AB med eksport av kobber og svovel til Tyskland. Dette ønsket både den norske eksilregjeringen og de allierte å stanse. De vurderte bombeangrep mot Løkken, men det var for tett bebyggelse og fare for store sivile tap. Løsningen ble målrettet sabotasje gjennomført av de spesialtrente soldatene i Kompani Linge.
De første planene gikk ut på å ramme selve gruveanleggene ved Wallenberg, men det gikk ikke på grunn av sterkt vakthold. Aksjonene ble derfor rettet mot transportlinja: omformerstasjonen, kaia og Thamshavnbanen. I perioden 1942 til 1944 gjennomførte Kompani Linge hele fire aksjoner mot Orkla Grube AB, som dermed ble Norges mest saboterte industrimål.
Sabotasjeaksjon «Feather 1»
6:3
31. oktober 1943 gjennomførte Kompani Linge, under ledelse av Peter Deinboll, en sabotasjeaksjon kalt «Feather 1». Målet var å ramme kistransporten ved å sprenge flere av jernbanens lokomotiver og motorvogner. Kompaniets medlemmer fordelte seg og plasserte sprengladninger på materiellet flere steder langs linja mellom Løkken og Thamshavn.
Torfinn Bjørnaas fra Løkken fikk ansvar for sprengningen på Løkken stasjon. En av sabotørenes hjelpere, Malford Garberg, også han fra Løkken, tok med seg kameraten sin Jon Hoem til å ta bilde av det hele.
Klokken 03.00 presis kom eksplosjonene som ødela flere lokomotiver og motorvogner. Hoem hadde stilt opp kamera med åpen lukker like før, og «Feather 1» ble dermed den eneste norske sabotasjeaksjonen det finnes bilde av.
Venn eller fiende?
6:4
Hva gjør industrivirksomheter når de begynner å tjene på krig og konflikt? Spørsmålet er alltid aktuelt – og sjelden enkelt.
Orkla Grube AB tjente godt under 1. verdenskrig da Norge var nøytralt, og på 1930-tallet da Tyskland rustet seg til en ny krig. Da Norge ble okkupert i 1940 valgte ledelsen å holde hjulene i gang. Handlet det om å redde viktige arbeidsplasser for folk og lokalsamfunn – eller var det for å sikre inntekter for bedriftens eiere?
Krigens dilemmaer preget nok også folk flest. Hvordan forholdt de seg til rett og galt, sant og usant? Hva gjorde de når den jødiske nabofamilien ble deportert? Og når norske motstandsfolk utførte sabotasjeaksjoner som kunne føre til henrettelse av sivile? Hvem kunne man stole på? Og hvem var egentlig fienden?
I fem år var Meldal og Orkdal et lite samfunn som på grunn av malmen i berget havnet midt i sentrum for både okkupasjon og motstandskamp.
Krigsfangene på Fannrem
6:5
Høsten 1944 ble 216 krigsfanger sendt fra Grini til Fannrem. I bitende vinterkulde og med lite mat i kroppen jobbet de lange dager på linja. Noen dager fant fangene et melkespann med varm suppe – skjult blant verktøyet inne i tunnelen der de arbeidet. Slik gjorde folk i bygda den kalde krigsvinteren litt mer levelig for krigsfangene på Fannrem.